Hvorfor sier ikke nordmenn hei?

Når jeg er ute og går tur, enten det er en løpetur, sykkeltur eller en gåtur, så hilser jeg alltid på folk når jeg møter de. Jeg pleier å smile og si “hei”. Jeg synes det er veldig rart at folk fest, som jeg møter ikke hilser tilbake! Hva er det for noe? Jeg er vant til at det er vanlig høflighet at folk hilser når man møtes ute på tur, særlig i marka, hvor vi er det eneste på stien. Er det bare meg, eller er det andre som opplever dette? Det kan vel ikke bare være meg, som er en «crazy Australian lady», som forventer at folk hilser tilbake når jeg sier hei?

dreamstime_m_43879175

Kanskje jeg kan virke litt høylytt og litt for uttrykksfull noen ganger, med smilene mine og hilsenene mine, og jeg håper virkelig jeg ikke fremstår helt rar, eller skremmende. Men det er altså ikke så mye jobb å bare smile tilbake, eller til og med si “hei”. Imidlertid er det oftest slik at folk bare ser bort når jeg møter dem på stien, eller til og med går ut av stien for å unngå å måtte forholde seg til å hilse. Det virker nesten som om de er redd for å se meg i øynene, og det synes jeg er veldig rart. Og ikke spesielt høflig er det heller.

Begge jentene mine er som meg; de liker å hilse på folk som går forbi oss når vi er ute eller på tur. De liker å vinke, hilse og smile til folk, og dette synes jeg, personlig, er både høflig og hyggelig. Noen ganger hilser folk tilbake, og noen ganger ikke. Og når de ikke hilser tilbake, så sier jeg til jentene mine at de sikkert ikke hørte dem 😊 Jeg forteller også jentene mine, at når de hilser på andre mennesker, så blir kanskje dagen deres bedre. Vi vet aldri hva slags dag andre mennesker har, og kanskje er det et lite smil eller et vink fra en liten jente, akkurat hva de trenger den dagen. Kanskje et lite smil vil være med på å gjøre dagens deres litt bedre? Det skal så lite til noen ganger. Så hvorfor er det så vanskelig for nordmenn flest å smile eller hilse tilbake når noen hilser på dem?

dreamstime_m_94022940

Nå skal det sies at jeg absolutt ikke lar meg stoppe av dette. Jeg kommer til å fortsette å hilse og smile til folk jeg møter på min vei, og det kommer jentene mine til å gjøre også. Men jeg er veldig interessert i å høre andres opplevelser og tanker rundt dette. Er du en person liker å hilse eller ikke liker å hilse, på fremmende mennesker du møter på din vei, så er jeg åpen og lyttende til å høre dine tanker om hvorfor.

Jeg gleder meg til å høre fra deg.

Smil og hilsen,

Karen

Bildet 1: Dirima | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-photo-woman-car-vacation-travel-waving-joyful-summer-to-coast-brunette-girl-having-fun-leaning-out-vehicle-sunroof-towards-image43879175#res13032059″>Woman on car vacation travel waving</a>

Bildet 2: Syda Productions | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-photo-group-happy-kids-waving-hands-playground-summer-childhood-leisure-friendship-people-concept-children-image94022940#res13032059″>Group of happy kids waving hands on playground</a>

Sunday closing…

Is Norway so different to Australia?

It is not a simple question to answer. Sure, we have similarities, but also there are things that are so very different between my two home countries.  Because of this reason, I have decided to break it down into bits and pieces!

One of the first things that struck me when I arrived was that there was nothing open on a Sunday…. This seemed so “old fashioned” initially, as I had lived in two different countries, and done some traveling, but had never before experienced the “closing” of a country on the weekend.

dreamstime_m_33345426

So, what do Norwegians do on a Sunday if they need to do some shopping? Drive to Sweden of course!  We are lucky to live only 40 minutes’ drive from the Swedish border, so if we feel the need to shop with the rest of Norway, we will take a “tur” there on a Sunday. Otherwise, we do what many others do, and that is shop frantically on a Saturday and then enjoy Sunday with the family!

The other side of Sunday closing, is that it is a very family oriented day!  Families “gå på tur” i.e. go for walks in nature, meet up with other families, and are generally together on this day!  So, when looking at it from this direction, Sunday closing is a pretty good thing!

I am now accustomed to Sunday closing, although that doesn´t mean I am always prepared for it. There are times that we need to drive to the little “søndagsåpentbutikk” (the small part of a food shop that has a limited amount of stock available and has limited opening hours), to shop for things that we desperately need for the day!

I am still undecided about where I stand on Sunday opening, as I can see both sides of the picture, and I have adjusted my life around it, but I do know that I really enjoy family time on Sundays!

What are your thoughts?

Hugs,

Karen

Sorry We´re closed image: Johnson175 | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/royalty-free-stock-image-sorry-re-closed-sign-hanging-outside-cafe-image33345426#res13032059″>Sorry We\’re Closed</a>

Hvordan er det å etablere vennskap i et annet land?

Det kan være både tidkrevende og utfordrende. Jeg flyttet fra Australia til New Zealand og tilbake igjen før jeg flyttet til Norge, så jeg er vant til å etablere nye vennskap. Det er imidlertid litt mer krevende når jeg ikke kan bruke morsmålet mitt.

I begynnelsen var det ganske utfordrende å snakke et annet språk når jeg møtte nye mennesker.  I tillegg tok det tid å føle seg komfortabel med den andre personen. Vennskapet mellom meg og en av mine beste venninner tok enda lenger tid enn noen andre fordi vi bare brukte norsk når vi snakket sammen.

Jeg har imidlertid vært heldig, for i de første månedene traff jeg noen snille damer som snakket engelsk med meg. Jeg ble kjent med dem raskt, fordi det var komfortabelt å prate sammen, og samtalene gikk lett. Det var så enkelt å snakke engelsk, men norsken min utviklet seg ikke på dette tidspunktet. En veldig god venninne fortalte meg at ved å snakke norsk istedenfor engelsk, så ville språket mitt utvikle seg til neste nivå, og jeg ville føle en større grad av mestring.  Så da begynte jeg å fokusere mer på å snakke norsk med alle.

Det ble veldig rart å snakke norsk i et forhold som startet på engelsk, så derfor har jeg fortsatt noen venninner som jeg snakker engelsk sammen med.  Men i det siste har det faktisk blitt sånn vi starter å snakke engelsk, men så er det jeg som dreier samtalen over i norsk.. Jeg synes det er et godt tegn at jeg begynner å bli flytende i norsk!

Vennskap tar tid og krever jobbing i alle land, og for meg er det en nødvendighet å komme meg ut av komfortsonen og snakke bare norsk med mine venninner. Det har vært et stort og viktig steg i riktig retning for meg, for nå har jeg flere veldig gode venninner her i Norge, og jeg føler meg enda litt mer norsk!

Klem,

 

Karen

 

Featured image: https://www.dreamstime.com/yobro10_info’>Yobro10</a> | <a href=’https://www.dreamstime.com/’>Dreamstime.com</a></b&gt;

Image 2: Ashestosky | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-image-speech-difference-opposite-thinking-image10486111#res13032059″>Speech difference and opposite thinking</a>

Image 3:https://www.dreamstime.com/undrey_info’>Undrey</a&gt; | <a href=’https://www.dreamstime.com/’>Dreamstime.com</a></b&gt;

 

17.mai feiring

Nordmenn er enda mer patriotiske enn australienerne i forhold til nasjonaldager. Den nasjonale dagen i Australia er 26. januar, så det er akkurat i midten av sommeren. Denne dagen er nesten alltid varm, og folk har fri fra jobben og skolen. Derfor feirer folk flest denne dagen med familier og venner, på et sted med adkomst til vann – ved stranden, ved elven, eller ved badebassenget! Triple J radio sender “Hottest 100 countdown”, som blir hørt over hele verden, og mye alkohol blir drukket.

Jeg synes at det er en stor motsetning til feiringen av 17. mai her i Norge. Begge land har dager som feirer begynnelsen av landet. Men, mens man i Australia slapper av i solen og drikke alkohol for å feire, så har Norge et helt annet opplegg; med barnetog, leker og sang.  Det er veldig fint å se alle flaggene som vaier i vinden, og folk som er pyntet i bunader og fine klær.

 

Imidlertid, er det rundt denne tiden jeg får mest hjemlengsel. Disse følelsene kommer ikke på 26. januar eller 25. April – som er ANZAC day, nei, følelsene kommer når alle nordmenn blir stolte av landet sitt! Jeg føler det ikke genuint når jeg veiver med flagget og roper “heia Norge “. Det er ikke fordi jeg ikke er stolt eller glad i å bo her, i dette flott landet. Men det er fordi jeg ikke er norsk! Jeg er Australsk og hjertet mitt går alltid til hjemlandet mitt.

I tillegg blir jeg litt lei meg i hjertet mitt fordi jentene mine ikke har like sterke følelser for Australia som jeg har. G er australsk og hun snakker om det ofte, men hun vil aldri være like glad i det landet som hun var født i som jeg er.

Så på 17. Mai feiret vi med flagg i pene klær (under regnjakkene og paraplyer), mens vi så på barnetogene. Vi gjorde det alle nordmenn gjør. Vi spiste pølser og kake, drakk brus og lekte. Men bak smilet mitt skjulte jeg litt hjemlengsel og noen triste følelser.

Jeg håper alle hadde en fin 17.mai!

Klem,

 

Karen

 

Er du redd å bli eldre?

Vi blir eldre, og foreldrene våre blir eldre også… og dette kan være skummelt.

Tiden går fort, og ofte tenker jeg at jeg er fortsett 25 år gammel. Men det er jeg ikke;  jeg nærmer meg 40, og er ingen ”spring chicken” lenger. Dette betyr også at foreldrene mine  nærmer seg 70 år, og det kan være litt skummelt.

Jeg tenker egentlig ikke så ofte på dette, men når foreldrene begynner å bli syke, setter plutselig realiteten inn.

Faren min ble syk for ikke så lenge siden, og legene fant de ikke hvorfor. Etter mange forskjellige undersøkelser, trodde de at han hadde blodforgiftning fra en tenn  og de begynte med antibiotika. Men etter at han hadde ligget på sykehuset en stund, uten å bli helt frisk måtte de flytte han til Melbourne for flere undersøkelser.

Endelig er han hjemme igjen! Han lå på sykehuset i tre og en halv uke og fremdeles har han ikke fått en full diagnose. Heldigvis, så er han på bedringens vei.

img_4976
My Dad received the Australian Citizen of the Year 2017 Award for Murchison District!

Det er vanskelig å ha foreldrene som blir syke. Det er enda verre når de bor to dagers reise borte og du kan ikke sitte ved siden av dem mens de ligger i sykesengen. Min virkelighet er at det tar tid (og mye penger) for meg å reise hjem. Og da kommer selvsagt alle tankene …Hva om..?

For meg, føles det aller verst å ikke kunne få tid til å si ”ha det” og ”I love you”. Det er skummelt, og jeg er redd for at det skal skje, men det er i aller høyeste grad en realitet jeg må forholde meg til.

Så nå glemmer jeg aldri å fortelle familien min at ”I love them”!

Klem,

Karen

Er det vanskelig å være så langt fra hjemlandet mitt?

world-travel-clipart-my-car-gear-2-free-travel-clipart-600_600

Svaret er JA! Jeg blir ofte spurt om dette, og svaret mitt er alltid det samme. Ja, det er vanskelig å bo på den andre siden av jorden fra der hvor jeg vokste opp, og hvor familien min befinner seg. Men heldigvis har jeg klart å skape mitt eget liv her i Norge. I tillegg er jeg veldig heldig –  for jeg har den verdens beste svigerforeldre! De stiller alltid opp, og er en stor og viktig del mine barns og mitt liv.

Som jeg har skrevet om før, så var det jeg som bestemte at vi skulle flytte til Norge. Men det betyr ikke at det alltid er lett for meg.

Hver dag tenker jeg på Australia og vennene mine og familien min der. Det er spesielt vanskelig når det er familiebursdager, jul, og andre store dager som vi ferier i Australia; som for eksempel Australia Day, 26. januar, og ANZAC Day, 25. april. Og så savner jeg de store begivenhetene som for eksempel Australian Open Tennis Tournament i januar, og Spring Racing Carnival i oktober-november.

Selv om jeg har flere veldig gode venner her i Norge,  savner jeg de som har kjent meg i over 20-30 år, og som kjenner meg innerst inne. Jeg savner de som har sett meg gråte over små og store ting, som har gått på samme skole og universitet som meg, og som har danset i mange timer med meg. Ikke minst savner jeg de som var i bryllupet mitt.

Noen ganger kan jeg føle meg veldig ensom, men det skjer sjeldnere og sjeldnere. For den meste, føler jeg meg veldig heldig. Jeg har to friske og vakre jenter, jeg har en mann som er bestevennen min, og jeg trives godt i jobbet min. Livet mitt her i Norge er veldig bra, men ja, det er vanskelig å bo så langt fra hjemlandet mitt.

13781865_10153705652551905_2023133800763605312_n

Klem,

Karen

Today is my birthday !

It is that time of the year for me! Today I entered the last year in my 30´s…. I must say, I have really enjoyed my 30´s, it has been my most amazing decade. I became a Diplomat in Clinical Chiropractic Paediatrics, I got married to the man of my dreams, I became a mum twice, I moved to the other side of the world, we started our own Chiropractic practice, I completed my first triathlon, I learnt a new language, but most of all, I finally felt comfortable with being me!

It is crazy to think that it has taken me nearly 40 years of being on this earth to feel comfortable with who I am. I love my body, with its curves and all, and I am ok with my wrinkles and grey hairs.  I still have bad habits of comparing myself to others, but I no longer try to be like anyone else. If I am wanting to be someone else, then who is going to be me?

I am glad that I finally came to my senses, and enjoyed being me, before I became a mum.  It is my responsibility to show my magnificent creations how to love and accept themselves for all that they are!  And they are two beautiful, amazing little beings with great potential. Of course, there is 100% bias in that statement. 😉

Today, I have enjoyed being and celebrating me! I haven´t been able to spend it with my family, as I have been at a seminar in Oslo.  However, I did get to have cuddles with my girls and husband before I left. Now, I am enjoying being me; not mummy me, or Chiropractor me, but just me, at a restaurant with a wonderful friend! I get to eat all of my own food, and enjoy a glass or two of wine! 😉

Being away on my birthday is a little sad for me and the girls, but it also means that I get to celebrate it for a few extra days. 😉  More days of me! That is when I will celebrate mummy me, wife me, and Chiropractor me!

So, no matter where ever you are in your life, at what ever stage, remember: celebrate who you are! Lets stop comparing ourselves to others.  Let´s enjoy being the amazing, beautiful people that we are.  And don´t let the world miss out on the real you!

Hugs,

 

Karen

Life in Norway..

Firstly, thank you for choosing to follow me on this journey.  Secondly, I apologise to those who do not live in Norway, as most of my blog posts are going to be written in Norwegian. There is a reason for this, and that of course is because of where I am. However, given that I am an Australian, living on the other side of the world, I have decided to write some posts in English regularly also!

So here we are.

Life in Norway is a little different compared to life in Australia, but our daily lives and routines would be the same regardless of where we lived. Yes, the biggest challenge is the language, but given I speak English at home with my husband and girls, it gives me a break from having to use it all the time.

The hardest time was the first year. Living completely dependent on my husband and his family to communicate and get around was taxing. Being in my 30`s and feeling that I had lost my independence took its toll.  Luckily my husband was very supportive and understanding.  If I needed to move back to Australia, he would have been with me.  But I made it through!  And now it is over 4 years since we have been here!

Meeting people is not too hard, but making friends is not so easy.  For a start, there is no one that you have a history with, no one that knows your sense of humour or any of your secrets.  Secondly, the language difference means that it takes more time to really get to know people.  It can take quite a bit of time to get that “click” with someone and really start to feel relaxed and yourself with.  I have made a few friends now, where I feel relaxed enough to be able to be me again.  Having a sense of humour is different though, and making jokes in another language is not that easy. My husband keeps reminding me that I am not yet funny in Norwegian, and I should keep the jokes to English.  😉

Being away from my family is challenging.  Missing birthdays, Christmases, and family gatherings are difficult. But the hardest thing for me is that my girls miss out on being with their cousins, Aunts, Uncle and their Nanny and Poppy growing up.  That, however, is the consequence of the decision that I made.  And their life here, is full of love and happiness, even though we miss our Australian family every day.

img_2183
Playing backyard cricket with cousins!

Do I miss the warmth and sunshine of Australia? Yes, but I also love the crisp, sunny days that we get here too. I grew up in the southern part of Australia (Victoria), and also lived in New Zealand, so I am accustomed to cold and rain (just not so cold).  I have also found that Norwegians dress for the cold, where practicality and warmth comes before fashion and style.  That suits me too!

So, keep on following, and you will learn a little more about what life is like for an Australian living in Norway!

 

Thanks and hugs,

 

Karen

Mitt livs største avgjørelse

Den største avgjørelsen i livet mitt så langt, var ikke å si “ja” når mannen min fridde, for det var veldig lett. Nei, det største avgjørelsen var å flytte fra Australia til Norge.

Da jeg var 23 år gammel, flyttet jeg fra Australia til New Zealand for å studere Kiropraktikk. Derfor har jeg vært vant til å bo borte fra familien min, og til og med i et annet land. Men Norge ligger tross alt litt lenger bort fra Australia enn New Zealand, så beslutningen om å flytte til Norge, var noe større.

De første månedene etter at jeg kom til Norge, var helt klart de vanskeligste! Jeg gikk fra å være en veldig selvstendig kvinne, til å føle meg som et lite barn igjen. Jeg forstod ikke mye norsk, jeg bodde sammen med svigerforeldrene mine, og jeg kunne ikke kjøre bil. Jeg hadde ikke egen bankkonto, og det var nesten umulig å få en mobiltelefon fordi jeg ikke hadde en finansiell historie i Norge. Jeg følte meg veldig uselvstendig og alene.

Men som de sier “This too shall pass” og omsider klarte jeg å bli mer og mer selvstendig igjen. Etter tre måneder fikk jeg min egen bankkonto og bankkort, og med dette kunne jeg endelig få en mobiltelefon! Jeg begynte å kjøre bil alene etter fem måneder og fikk norsk førerkort etter ni måneder. Og etter elleve måneder i sammen hus som svigermor og svigerfar, fant vi vårt eget hus, og flyttet fra redet.

Norsken min blir bedre og bedre. Nå trenger jeg bare litt ekstra tid når jeg ikke forstår ting, eller det er bråkete rundt meg. Jeg forstår mer for hver dag som går, og har nå begynt å tenke mer norsk istedenfor engelsk. Endelig føler jeg meg selvstendig igjen.

Det er jeg som har valgt å bo i Norge, og det er kun jeg som kan gjøre det mulig å passe inn i livet her i Norge. Jeg må kanskje endre meg litt og gjøre noen små justeringer her og der, men det er her i Norge jeg skal fortsette å bo – og her skal jeg fortsette å være den selvstendige kvinnen jeg er!

Klem,

Karen