Min bevissthetsuke

Jeg er akkurat ferdig med en bevissthetsuke! I begynnelsen, da jeg begynte planleggingen, skulle jeg egentlig ha en “detox” uke, men etter at jeg begynte, innså jeg at kostholdet mitt var ganske greit – det trengte bare litt endring. Så da ble det en bevissthetuke istedenfor en detox-uke!

dreamstime_m_89175169

Det har gått ganske greit. Mandag morgenen sto jeg opp kl 0530 og trente 20 minutter med yoga, og etter det har jeg fortsatt med 20-30 minutter yoga hver morgen. Dette hva en fantastisk måte for å begynne dagen min, med litt bevissthet av kroppen!

dreamstime_m_50802898

Da jeg planla uken min, avgjort jeg å spise ingen sukker, bearbeidet mat, sjokolade, og drikke kaffelatte!! Det aller vanskeligste var å gå uten kaffe! Vanligvis tar jeg en kaffe etter en lang sykkeltur, levering av barna i barnehagen, eller før jeg begynner på jobben. Jeg savnet smakken av kaffe, men det var også fordi dette hadde blitt en vane i livet mitt.  Og dette ble jeg bevisst til på grunn av denne uken.

dreamstime_xs_5672288
My beloved coffee!

Ettersom jeg hadde bestemt meg for å ta bort noe mat fra kostholdet mitt, så satte jeg inn noe ekstra; ekstra grønne grønnsaker, mer bær, fisk, avocado og krydder. Selv om vi spiser disse matvarene allerede, så er det noen ganger vi blir litt late, og glemmer å ha variert kosthold, og dette ble jeg mer bevisst på. I tillegg spiste vi egg med grønnsaker to morgener i uken. Og dette likte også 5-åringen min!

I tillegg til yoga hver morgen, fortsatte jeg å trene seks dager, med kun en dag for å hvile meg. Den siste “reglen” jeg hadde for meg selv var å legge meg kl 22:00 hver kveld og stå opp kl 05:30 hver morgen. Dette var lett, for jeg er egentlig vant til det allerede. 😉

Jeg anbefaler alle å ta en uke hvert år, eller hvert halvår, for å bli bevisst på sin egen kropp og sitt eget hode, og hvor livet ditt kan få litt endring. I tillegg må du ansvarliggjøre  deg selv.  Det verste for meg var å gå uten kaffe, og å holde meg selv ansvarlig for min plan.  Men det klarte jeg, og nå er jeg superstolt over hva jeg har fått til!!

Klem,

 

Karen

Awareness bildet: www.dreamstime.com/stock-photo-awareness-word-written-wood-block-dark-wood-background-texture-image89175169#res13032059

Mat bildet: www.dreamstime.com/stock-photo-detox-diet-food-super-selection-heart-shaped-porcelain-bowls-over-distressed-wooden-background-image50802898#res13032059

Kaffe bildet: www.dreamstime.com/royalty-free-stock-photos-cafe-latte-image5672288#res13032059

Hvorfor sier ikke nordmenn hei?

Når jeg er ute og går tur, enten det er en løpetur, sykkeltur eller en gåtur, så hilser jeg alltid på folk når jeg møter de. Jeg pleier å smile og si “hei”. Jeg synes det er veldig rart at folk fest, som jeg møter ikke hilser tilbake! Hva er det for noe? Jeg er vant til at det er vanlig høflighet at folk hilser når man møtes ute på tur, særlig i marka, hvor vi er det eneste på stien. Er det bare meg, eller er det andre som opplever dette? Det kan vel ikke bare være meg, som er en «crazy Australian lady», som forventer at folk hilser tilbake når jeg sier hei?

dreamstime_m_43879175

Kanskje jeg kan virke litt høylytt og litt for uttrykksfull noen ganger, med smilene mine og hilsenene mine, og jeg håper virkelig jeg ikke fremstår helt rar, eller skremmende. Men det er altså ikke så mye jobb å bare smile tilbake, eller til og med si “hei”. Imidlertid er det oftest slik at folk bare ser bort når jeg møter dem på stien, eller til og med går ut av stien for å unngå å måtte forholde seg til å hilse. Det virker nesten som om de er redd for å se meg i øynene, og det synes jeg er veldig rart. Og ikke spesielt høflig er det heller.

Begge jentene mine er som meg; de liker å hilse på folk som går forbi oss når vi er ute eller på tur. De liker å vinke, hilse og smile til folk, og dette synes jeg, personlig, er både høflig og hyggelig. Noen ganger hilser folk tilbake, og noen ganger ikke. Og når de ikke hilser tilbake, så sier jeg til jentene mine at de sikkert ikke hørte dem 😊 Jeg forteller også jentene mine, at når de hilser på andre mennesker, så blir kanskje dagen deres bedre. Vi vet aldri hva slags dag andre mennesker har, og kanskje er det et lite smil eller et vink fra en liten jente, akkurat hva de trenger den dagen. Kanskje et lite smil vil være med på å gjøre dagens deres litt bedre? Det skal så lite til noen ganger. Så hvorfor er det så vanskelig for nordmenn flest å smile eller hilse tilbake når noen hilser på dem?

dreamstime_m_94022940

Nå skal det sies at jeg absolutt ikke lar meg stoppe av dette. Jeg kommer til å fortsette å hilse og smile til folk jeg møter på min vei, og det kommer jentene mine til å gjøre også. Men jeg er veldig interessert i å høre andres opplevelser og tanker rundt dette. Er du en person liker å hilse eller ikke liker å hilse, på fremmende mennesker du møter på din vei, så er jeg åpen og lyttende til å høre dine tanker om hvorfor.

Jeg gleder meg til å høre fra deg.

Smil og hilsen,

Karen

Bildet 1: Dirima | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-photo-woman-car-vacation-travel-waving-joyful-summer-to-coast-brunette-girl-having-fun-leaning-out-vehicle-sunroof-towards-image43879175#res13032059″>Woman on car vacation travel waving</a>

Bildet 2: Syda Productions | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-photo-group-happy-kids-waving-hands-playground-summer-childhood-leisure-friendship-people-concept-children-image94022940#res13032059″>Group of happy kids waving hands on playground</a>

Best friends forever!

Det er ikke så ofte jeg har tid til å lese skjønnlitteratur, men mens jeg var på Kypros kjøpte jeg en bok, som jeg skulle slappe av meg mens jeg lå i sola. Det var ikke så veldig stort utvalg der, men jeg fant til slutt en bok som handlet om vennskap over tid.
Boken stilte blant annet spørsmålet om vennskap kan klare å overleve dersom man ikke har ofte og regelmessig kontakt? Denne boken var helt perfekt for meg, for jeg har venninner som bor over hele verden, som jeg ikke ser eller snakker med så ofte, så jeg leste ivrig fra første side. Boka heter «Between You & Me – Can best friends be forever?» av Kirsty Scott, og den anbefaler jeg på det sterkeste.

“How could it be that, after such a long absence, someone could become so integral to your life? People used the term inseparable to define closeness, but that wasn’t right. Because you could be separated, time and distance between you, but keep a connection that was never lost.”

dreamstime_m_32588020Akkurat dette avsnittet ble jeg sittende igjen å tenke på lenge, og jeg føler at det har vært som et slags «motto» for vennskap mellom meg og mine bestevenninner i alle år. Selv om jeg nå bor på den andre siden av jorden, føler jeg meg veldig heldig, fordi jeg har noen venninner i mitt liv hvor det føles at tiden står helt stille mellom oss. Det kan gå både uker og måneder mellom hver gang vi snakker sammen, men når vi endelig får mulighet til å sees eller snakkes, ja, da er det som om tiden har stått helt stille. Og alt er helt som det var sist gang vi snakket. Det skjer mye i verden og i livene våre mellom hver gang vi har kontakt, men forholdet vårt er så sterkt at vennskapet vårt lever, og fortsetter å leve, år etter år.

Jeg håper at alle er like heldige som meg, og at de har noen venner som kan stå imot både tid og distanse. Jeg følger jeg velsignet som har disse venninnene i livet mitt.

Hvis du er like heldig som meg, så del gjerne tankene dine om vennskap i kommentarfeltet på Facebook og tagg gjerne de vennene dine som er spesielle for deg, men som du ikke ser så ofte.

Takk for mange fantastiske år mine kjære venner og venninner, og jeg gleder meg til fortsettelsen.

Klem,

 

Karen

Friends bildet: Vectomart | Dreamstime.com – <a href=”https://www.dreamstime.com/stock-photo-happy-friendship-day-greetings-illustration-band-image32588020#res13032059″>Happy Friendship Day Greetings</a>

Jeg var mer enn en mor!

I går kom jeg hjem fra fem dager borte fra familien min. Jeg har vært på Kyrpos på kurs og det har vært koselig. Jeg var litt usikker på hvordan det skulle gå, fordi jeg kjente bare en nordmann som var der. Heldigvis var han snill og ville rette på det, så han introduserte meg for noen andre norske kiropraktorer! And so the fun began.

For det meste på dagene var jeg inne for å høre alle de dyktig menneskene som snakket om forskjellige fag, for temaet på kurset var Life is Movement.  Imidlertid tok jeg en liten pause på fredag for å ligge i sola med ei bok, og svømme litt i badebassenget! Det var kjempedeilig.

På kurset var det kiropraktorer fra hele verden, så på torsdagskveld hadde vi Kypros natt på en restaurant i den gamle delen av Limassol med god mat, kulturelt danseshow og litt dansing for oss også. Det følte så godt å være på dansegulvet igjen, og ikke bare danse rundt i stua med to små jenter til Marcus og Martinus! Jeg elsker å danse, men etter at jeg ble mor, er det mest pysjdansing til samme sang om og om igjen 😉

Det føltes godt å være en kvinne, ikke bare en mor. Don´t get me wrong, jeg elsker å være mor, men på denne turen innså jeg at jeg er mer en bare en mor, og at de hjemme hadde det kjempefint uten meg. Det var godt å spise ute, drikke litt (ok kanskje mye) vin, danse, snakke om ting som ikke bare handlet om barn, og ha en liten frihet til å være Karen Granlund (Gregory).

Jeg er ikke sikker på når jeg skal være borte fra familien min igjen, men nå er jeg mer klar inni meg til å gjøre det. Ja, kanskje huset ikke vil være så rent og pent når jeg kommer hjem, men de har hatt en kjempegøy tid uten meg. Imidlertid, Grace har sagt at jeg kan ikke reise alene igjen 😉

Klem,

 

Karen

Bilder #3 og #4 fra:  #ecuconventions fotograf: Øistein H. Haagensen

Today is my birthday !

It is that time of the year for me! Today I entered the last year in my 30´s…. I must say, I have really enjoyed my 30´s, it has been my most amazing decade. I became a Diplomat in Clinical Chiropractic Paediatrics, I got married to the man of my dreams, I became a mum twice, I moved to the other side of the world, we started our own Chiropractic practice, I completed my first triathlon, I learnt a new language, but most of all, I finally felt comfortable with being me!

It is crazy to think that it has taken me nearly 40 years of being on this earth to feel comfortable with who I am. I love my body, with its curves and all, and I am ok with my wrinkles and grey hairs.  I still have bad habits of comparing myself to others, but I no longer try to be like anyone else. If I am wanting to be someone else, then who is going to be me?

I am glad that I finally came to my senses, and enjoyed being me, before I became a mum.  It is my responsibility to show my magnificent creations how to love and accept themselves for all that they are!  And they are two beautiful, amazing little beings with great potential. Of course, there is 100% bias in that statement. 😉

Today, I have enjoyed being and celebrating me! I haven´t been able to spend it with my family, as I have been at a seminar in Oslo.  However, I did get to have cuddles with my girls and husband before I left. Now, I am enjoying being me; not mummy me, or Chiropractor me, but just me, at a restaurant with a wonderful friend! I get to eat all of my own food, and enjoy a glass or two of wine! 😉

Being away on my birthday is a little sad for me and the girls, but it also means that I get to celebrate it for a few extra days. 😉  More days of me! That is when I will celebrate mummy me, wife me, and Chiropractor me!

So, no matter where ever you are in your life, at what ever stage, remember: celebrate who you are! Lets stop comparing ourselves to others.  Let´s enjoy being the amazing, beautiful people that we are.  And don´t let the world miss out on the real you!

Hugs,

 

Karen