Endelig har jeg blitt voksen!

Vi har flere milepæler i livet vårt som vi begynner å dokumentere fra barndommen av. Det begynner med det første smilet, når vi krabber, går og snakker. Så vokser vi litt mer, og ferier første dag i barnehage, skolestart og første dag på universitetet. Vi vokser fra baby til tenåring og endelig blir vi voksne. Noen store milepæler for å bli en voksen er å kjøre bil, kjøpe alkohol, gifte oss, reise alene, og kjøpe hus.

dreamstime_m_25106427

Jeg flyttet fra hjemmet mitt da jeg var 17 år for å bo på universitet i Melbourne. Da jeg var 20 år gammel, reiste jeg alene for første gang. Jeg tok fly fra Australia til USA med søsteren min. Hun reiste videre til Canada, mens jeg tok fly til Denver, Colorado for å bo med ei venninne. Da kjørte vi fra Colorado til San Fransisco i to uker. Så jeg har gjort mye som vi gjør når blir vi voksen. Men en ting jeg ikke har gjort før inntil nylig var å kjøpe mitt eget hus!

Endelig har jeg blitt voksen! For noen uker siden la vi inn bud på et gammelt hus som trenger mye jobb, og nå eier vi dette huset! Vi er veldig spent og gleder oss over at vi nå eier vårt eget hus. Men samtidig er vi både redd og bekymret for alt vi trenger å gjøre før vi faktisk kan bo der! Så nå har vi et stort prosjekt som krever mye tid og jobb, men uansett: Vi vårt eget hus!

Stay tuned 😉

Klem,

 

Karen

https://www.dreamstime.com/royalty-free-stock-photography-stages-growing-up-female-image25106427#res13032059

Er du redd å bli eldre?

Vi blir eldre, og foreldrene våre blir eldre også… og dette kan være skummelt.

Tiden går fort, og ofte tenker jeg at jeg er fortsett 25 år gammel. Men det er jeg ikke;  jeg nærmer meg 40, og er ingen ”spring chicken” lenger. Dette betyr også at foreldrene mine  nærmer seg 70 år, og det kan være litt skummelt.

Jeg tenker egentlig ikke så ofte på dette, men når foreldrene begynner å bli syke, setter plutselig realiteten inn.

Faren min ble syk for ikke så lenge siden, og legene fant de ikke hvorfor. Etter mange forskjellige undersøkelser, trodde de at han hadde blodforgiftning fra en tenn  og de begynte med antibiotika. Men etter at han hadde ligget på sykehuset en stund, uten å bli helt frisk måtte de flytte han til Melbourne for flere undersøkelser.

Endelig er han hjemme igjen! Han lå på sykehuset i tre og en halv uke og fremdeles har han ikke fått en full diagnose. Heldigvis, så er han på bedringens vei.

img_4976
My Dad received the Australian Citizen of the Year 2017 Award for Murchison District!

Det er vanskelig å ha foreldrene som blir syke. Det er enda verre når de bor to dagers reise borte og du kan ikke sitte ved siden av dem mens de ligger i sykesengen. Min virkelighet er at det tar tid (og mye penger) for meg å reise hjem. Og da kommer selvsagt alle tankene …Hva om..?

For meg, føles det aller verst å ikke kunne få tid til å si ”ha det” og ”I love you”. Det er skummelt, og jeg er redd for at det skal skje, men det er i aller høyeste grad en realitet jeg må forholde meg til.

Så nå glemmer jeg aldri å fortelle familien min at ”I love them”!

Klem,

Karen